Nordpå blir til ...

Historiske møter

Haltdalen og Aunegrenda viser oss Norges utvikling og historie. Som gjest på Nordpå går du i sporene til våre formødre og -fedre. Ved hardt slit, mot, kløkt og klokskap skapte de seg et utkomme her. Ikke i utkanten av begivenhetene, men som aktive medspillere.

Vi forteller deg historien om Nordpå som en invitasjon til å gå inn i noen historiske møter, kan hende noen av dem har formet din historie også? Kan hende noen av utfordringene er de samme vi møter i dag?

På Nordpå inviterer vi til modige møter, med deg selv, og med andre. Mot er så mangt. Kan hende et opphold på Nordpå og din egen refleksjon gir deg nyetanker, om hva mot er for deg og om hva du må våge i ditt liv.

Det indre landnåm

Har du vært innover Seterdalen og sett det blinke i Penningtjønna? Selv om det erfunnet rester etter jegere her fra yngre steinalder, er de første bosetnings funnene fra landnåmstida fra 800-tallet frem mot 1100-tallet.

Mens vestlendingene dro mot Island og Færøyene på jakt etter nytt land nårbefolkningen økte, dro trøndere og østlendinger til fjells. Norges største myntrullerfra denne tiden ble funnet i 1878 på Græsligården i Tydal. Det viser at det har vært store gårder der. Sagnet vil imidlertid ha det til at Jo stjal med seg en like stor skattog slo seg til i Aunegrenda. Så kastet han skatten i tjernet så ingen andre skulle få tak i den.

Aunegrenda - Ødegrenda

Jegere i yngre jernalder har etterlatt seg spor. Mektige ætter som brøt nytt land i vikingetida, svartedauden som la Aunegrenda øde. Slik resten av Norge ble dannet tok også Aunegrenda form. Gården Ramlo betalte en stor smørskatt i 1343. I 1350 var dalen utdødd ettersvartedauden. Likevel, allerede i Aslak Bolts jordebok fra 1430 nevnes gårder i Aunegrenda. De skal betale skatt i jern utvunnet av egne myrer.

Slik ble forsmaken til Norges første industrieventyr. I 1644 ble det funnet kobbermalm i Røros og 333 års gruvedrift ble startet. Det gav arbeidsplasser, teknologisk utvikling og kulturimpulser i hele regionen. Nordpå ligger innenfor circumferensen til Røros kobberverk, det vil si en radius på fire gamle mil rundt Røros. Innenfor dette området hadde kobberverket kongelig privilegium til å ta i bruk alle ressurser og arbeidskraft som kunne brukes i gruvedriften, mot «enkel betaling». I Aunegrenda ble det også funnet malm i 1744. Rødhammeren gruve ble drevet periodevis frem til begynnelsen av 1900-tallet.

Bøndene her brant trekull og fraktet tømmer og kull til Røros, denne muligheten for betalt arbeid var avgjørende for å opprettholde livsgrunnlaget.

Røros Bergstad kom på UNESCOs World Heritage liste i 1981. Circumferensen i 2010. Når du leter etter spor av de gamle terminene og fascineres av fargespillet malmen gir i myrtjernene, ser du ikke bare norsk fjellhistorie, men glimt av et større økonomisk og teknisk eventyr av internasjonal betydning.

Haltdalen som knutepunkt

Aunegrenda var aldri avverges. Vegen fra fjellet, gjennom Aunegrenda og ned til Haltdalen var en viktig transportvei fra tidlig middelalder og frem mot slutten av 1800-tallet. Gården Hov i Holtålen var fra gammelt av maktsenteret i Rørosregionen. Her møttes vegen fra Herjedalen og vegen fra Gauldalen, her var det tingsted, skysstasjon og kirke (og altså hov i førkristen tid).

I middelalderen bodde de fleste av de rikeste slektene i Trøndelag i Ålen-området.

Dette tyngdepunktet ble flyttet etter at Hans Aasen fant kobbermalm ved Røros i 1644, og Røros kobberverk vokste frem.

Veien fra Herjedalen og Tydalen var også da sentral for fremføring av trevirkeog trekull til gruvene. Dette var også grunnlaget for at Haltdalen ble valgt som sta-sjon på Rørosbanen.

Da Armfeldt i 1719 valgte veien fra Haltdalen, innover Aunegrenda, mot Tydalog Sverige, valgte han en kjent og etablert rute over fjellet.

Karolinerenes dødsmarsj

Kong Karl den 12. var skutt, og svenske styrker hadde ordre om full retrett. GeneralArmfeldt sto i Gauldalen med 5000 mann og valgte veien over Haltdalen, Nordpåog Tydal til Sverige. 870 menn kom frem til Duved, de andre frøs i hjel i vinterstor-men i fjellet.

Slik kan vi med korte stikkord si noe om den største ulykke som har rammet Haltdalen og Aunegrenda. Etter soldatenes herjinger og plyndringer lå grendene iHaltdalen ruinert tilbake. Svenskene var allerede utarmet og utslitt og var desperate i jakten på mat og brensel. Alle husdyr og alt fôr ble stjålet, bønder ble drept og gårder brent.

Turleder som følger karolinernes marsj starter på Nordpå. Det var her armeenslo leir den siste natten før marsjen over fjellet startet. Ettervirkningene av stormak-tenes kamp om makt og handelsprivilegier endret Aunegrenda - og Norges historie - i tiår etterpå.

I Aunegrenda måtte de fleste gå fra gård og grunn i tida etter karolinernes hærtog. Matrikkelen fra 1723 viser nye slekter på de fleste gårdene.

Nordpå blir til

Godt over 100 år etter kommer Johanna og Svend Midtaune i 1829 gående oppmot de teigene som skal holde liv i dem og deres etterkommere i over 100 år.

Herredsrapporten sier det er sjelden arbeidsfolk er istand til å legge seg opppenger, men disse to har klart det. Selv presten sa det så mørkt ut da disse to ungeuten noe jordisk gods skulle gifte seg. De har likevel ressurser ikke alle har, de kan lese og skrive, de har pågangsmot, er sterke og arbeidsomme. Jorda har de kjøpt av Svends bror, en teig nordpå haugen. De får med seg et gammel eldhus og slik starter bureisingen. Et slit, der endene ikke alltid møtes. Johanna tar seg av bruk,dyr og åtte barn. Svend sliter i tillegg med kullbrenning og transport.

Et slit, men ikke unikt. Slik ble store deler av Norge bygd opp på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Her møter vi vår nære historie og våre egne røtter.

Johanna Nordpå

Johanna derimot, hun var unik. Så usedvanlig kunnskapsrik og lærevillig, sier kon-firmasjonspresten. Ved sine meningers mot, og villig til å imøtegå både storbønder og lensmann om nødvendig. Historien forteller om da hun satte lensmannen på storbonden fremme i Haltdalen for å få slutt på hjemmebrenning og fyll, og det virket.

Uredd og modig, som da hun truet et taterfølge med øks da de truet henne og ungene. Hun var heller ikke snauere enn at hun satte etter dem over fjellet da hun oppdaget at ullkurven var borte. «Det va inga anna rå ́», sa hun bare.

Så omsorgsfull og hjelpsom for alle som trengte det, fødende kvinner, syke husdyr og dem som trengte sakfører. Johanna trådte til.

Johannas etterkommere ble både folketalere, musikere og stortingspolitikere,«det er arven fra farmor Johanna», sa en av dem da han ble spurt.

Faste Svendsen

Faste ble født i stua på Nordpå. Johanna underviste ham hjemme, men som ni-åring måtte han ut i arbeid som gjetergutt. Foreldrene så at han hadde store evner,og klarte å spare til en plass på lærerskolen på Støren.

Halvveis ga han opp, han var for sulten, pengene hjemmefra rakk ikke til mat,og ha la avgårde til fots hjem til Nordpå. Johanna møtte ham i tunet, «E ́du fælu?»,spurte hun. «Nei, jeg holder bare ikke ut sulten mer», måtte han innrømme. Johanna tok ham med på stabburet, gav ham det lille hun hadde og sendte ham av gårde igjen, uten at han fikk sette fot i huset. «Kest kuinn du gjør det?», spurte barnebarnet Peder senere. «Hvis it haidde det vørti fer tungt» sa Johanna og fortsatte «E har haidd mange tonge dåggå her borti Ønøm, men dein tøngste va nokda e mått sende i veg at ́n Faste på det viset, men det va inga ainna rå».

Noen år senere var norske, og senere amerikanske medier, over seg av beundring over Fastes talegaver, hans begavelse fra nesten «mageløs». Han samlet fullehus, talte avholdssak og forkynte, senere var han med og stiftet Trondhiems Indremisjon. Faste ble kalt Haltdalens mest berømte innbygger, og samlet fulle hus over alt hvor han kom.

Faste var kjent for sine talegaver, men skrev ikke noe. Det vi vet om ham, oghistoriene om Johanna, har vi fra Fastes sønn Peder.

Peder Svendsen

Peder var stortingspolitiker for Venstre, men først og fremst en like stor taler som sin far. Peder har også skrevet om hvordan arven fra Johanna har påvirket ham og hvordan livet har lært han ydmykhet og respekt for andre mennesker.

Peder Svendsen sier selv, i «Medmenneske» 1915:

«Det skal mange års livsvandring til før vi lærer å se hvo rmeget godt og rikt detkan være gjemt i de mest mislykkede tilværelser. Gjennom våre egne svakheter ogfeil lærer vi å dømme mildere om andres. Isteden for å dømme får vi en levendetrang til å hjelpe, til å bringe i orden igjen en del av de forviklinger som de forskjellige forsyndelser mot naturens lov har avstedkommet».

«Hvem vet hvilket oppgjør som finner sted, den siste frostnatt på livets landevei. Kanskje blir oppgjøret vanskeligere for dem som har beriket seg på hans svakhet, og slo mynt av hans elendighet.»

Slekta på Nordpå - og etterpå

Johanna og Svends etterkommere drev bruket og bodde på Nordpå helt til 1947,da solgte familien Nordpå til Trondheim Turistforening, og Nordpå ble et turiststed.Det var stor tilstrømming av turister i fjellet. Gårdene i Aunegrenda hadde tatt imotturistene i mange år, og nå ble Nordpå bygd om til turisthytte. Arkitekten tok vare på særpreget, de gamle tømmerveggene og enkelte detaljer, dette har vært videreført slik Nordpå er i dag.

‍